The Cure fulgte meg gjennom hele ungdomstiden og jeg husker forventningene da jeg så annonse i NME: New Album Out Soon…. Jeg var russ i 87 og jeg husker hele russetia som en lang ventetid. Så endelig 25. mai kom plata. Vet ikke om den var i butikkene i Norge samme dag, men jeg vet at jeg kjøpte den så fort den var tilgjengelig. Hele 18 spor å kaste seg over og jeg fant fort nye favoritter.
Catch for eksempel satt ved første lytt og har alltid vært en av de største favorittene mine. Just Like Heaven havnet også fort i kategorien udødelig. Men selv etter mange lytt så var det ting her som ikke festet seg like godt. Et prikkfritt dobbeltalbum er selvsagt ikke å forvente, men man håpet jo at alt skulle være like bra. Åpningslåta The Kiss er en seig og tung låt med gnagende gitarer og i voldsom kontrast til neste låt som er den florlette Catch. Derette følger Torture som også er en litt gnagende og gnålete sang som igjen avløses av en rolig og østligmystisk låt. Og sånn er det gjennom hele plata. Det er en stor spennvidde på låtene. Dette er typisk forsøk på å skape et udødelig mesterverk, et overflødighetshorn av godbiter.. litt sånn som The White Album eller Exile on Main Street.
Det er noen fantastiske kremlåter her som nevnte Catch og Just Like Heaven, samt de funky Why Can’t I Have You og Hot! Hot! Hot!. Mens How beatiful you are, One More Time og Perfect Girl er mer anonyme perler som vokser og vokser.
Et par av låtene oppfatter jeg som litt for masete (f.eks Fight og Torture) og de gir meg lite. Det er enormt mye bra og spennende på denne plata, selv om det er et par uvesentlige spor her. B-sidene til Just Like Heaven maxien – Snow in summer og Sugar Girl burde vært med på plata.
Denne plata er nesten der oppe med andre klassiske dobbeltalbum, men er litt for sprikete og med et par svake spor. Likevel er dette i mine øyne/ører så bra at det fortjener 9/10
Fun Fact: Katie Melua er Curefan og gjør en flott versjon av Just Like Heaven på sin plate Piece by Piece.
Advertisements Share this:
