Det vil være en kraftig underdrivelse å si at the Cure ikke hadde formen inne på åttitallet. Disintegration skulle få æren av å avslutte dette tiåret. Og for en avslutning!! Dette albumet er kanskje det mest kritikerroste albumet og den som flest musikkelskere har på sin toppliste med the Cure.
Man kan kanskje si om denne platen at the Cure endelig var hjemme? Etter mange stilarter og forskjellige tilnærminger så er det kanskje denne plata som best viser hva Cure egentlig er og ønsker å være. Og ikke minst er de nå et skikkelig band, ikke bare Robert på egenhånd. Det er episke og hypnotiske sørgemarsjer som Closedown om hverandre med mer oppløftende popmusikk som Lovesong. Det er litt galskap som i Lullaby og det er seig og tung rock i Fasination street. Variasjonen er likevel innenfor samme stemning og plata er veldig helstøpt.
Jeg tar meg av og til i å savne litt galskap og litt futt og fart på denne plata. Det er mye atmosfære, dvelende instrumentalpartier og episke partier. Heldigvis reddes noe av galskapen ved den skumle og creepy Lullaby.
Alt i alt er det en voksen plate, men den er ikke kjedelig av den grunn. Jeg er ikke sikker på om dette er min absolutte favoritt med Cure. Det er en fantastisk plate, men den gir meg ikke den euforiske følelsen som et par av de eldre platene kan gi.
Mulig jeg er litt i utakt med opinionen her, men det får stå sin prøve. Subjektiv vurdering blir 9/10
Tips: Adele har en nydelig versjon av Lovesong på sin plate 21
Advertisements Share this:
