Tradisjonen tro oppsummerer jeg i år også musikkåret med en gjennomgang av de aller beste platene. 2017 har på mange måter vært et framifrå år for god og variert musikk. Kanskje uten de helt store klassikerkandidatene, men likevel såpass bra at jeg har større problemer med å begrense meg enn tidligere.
Derfor gjør jeg det litt annerledes i år: framover vil jeg mer eller mindre uregelmessig presentere en haug med skikkelig gode skiver som ikke helt nådde opp. Til slutt lister jeg opp de 15 aller beste platene fra 2017. Som en bonus får dere noen ord fra undertegnede om hver skive. Dette er del to med fem nye skiver.
Angel Olsen – Phases
På Phases høres Angel Olsen mer nedpå, mer lo-fi og faktisk mer retro ut enn tidligere. Det kler henne. Samtidig er det mer kraft, og noe naturlig pompøst over Phases. Det kunne blitt slitsomt, men det er mer overbevisende enn noe annet.
Incendiary – Thousand Mile Stare
Det er få band som har klart å gjenskape teften for de gode låtene, det politisk budskapet og den drivende råskapen til Rage Against The Machines debut fra 1992. Incendiary gjør et ordentlig hederlig forsøk på Thousand Mile Stare. Den musikalske grunnmuren er New York-punk, men Incendiary trekker også inn hardere elementer, uten at de redde for å myke det hele med både melodiske og åpenbart hip hop-inspirerte partier. Thousand Mile Stare er smittsomt aggressiv og dønn ærlig.
El Michels Affair – Return to the 37th Chamber
I mellom alle backingoppdrag, andre bandprosjekter og produsentjobb slipper Leon Michels utrolige soundtrackbaserte retrofunkskiver under navnet El Michels Affair. Dette er den beste. Inspirasjonen her, og noe av materialet, er direkte hentet fra Wu-Tang Clans debut, the RZAs platesamling og dermed også Quentin Tarantinos filmer. Return to the 37th Chamber er kung fu-estetikk, retrosoul og pur funk i skjønn forening.
Brother Ali – All The Beauty In This Whole Life
Brother Ali har fortsatt tilgode å lage sin beste skive. Uheldigvis er hans positive budskap og mangefasetterte personlighet også hans verste fiende. Det har en tendens til å bli litt tannløst, litt messende og (uff ja) litt for korrekt, men det kan også komme av at han i meg rapper til menigheten. Uansett er det et definitivt faktum at Brother Ali som muslim, albino og blind har en helt unik bakgrunn, og at det skinner gjennom alt han gjør. All The Beauty In This Whole Life er hans første på fem år, og noe så sjeldent som et vakkert, rørende og søkende rap-album.
Spaceslug – Time Travel Dilemma
Space rock er inne i en liten renessanse om dagen, og polske Spaceslug er i mine ører en av de mer hørbare bandene. Time Travel Dilemma er seig materie, med tungt stonerdriv, psykedeliske elementer og behersket fuzz. Dette er deilig uanfektet og kosmisk retrorock jeg ubevisst sitter og nikker anerkjennende til.
