Bilde: Reeta / Les! Lue!
Nå er alt klart.
I en sju ukers tid har jeg hver morgen feid stien som går til tehuset, ren for bladene som har falt på steinplatene, og førtini ganger har jeg valgt ut en nevefull av dem som jeg har strødd tilbake på steinene igjen, så stien ikke for mye skal se ut som om den er blitt feid. Det var en av tingene far alltid holdt fast på.
Sanja sa en gang til meg at man ikke trenger å behage de døde. Kanskje trenger man det ikke heller. Kanskje jeg prøver å behage meg selv. Av og til vet jeg ikke forskjellen. Hvordan kunne jeg det, når de døde er i knoklene mine og i blodet mitt, når det ikke er noe annet igjen av dem enn meg?
Emmi Itärantas bok ‘Kildens vokter‘ er både en klassisk dystopi, og et veldig vakker litterært verk. Den har vunnet flere priser og blitt oversatt over 10 språk.
‘Kildens vokter’ beskriver fremtiden etter klimaendringen. Havnivået har steget, og store deler av verden ligger nå under vann. Hæren dominerer ferskvannsresursene og deler ut små daglige doser med vann. Kunnskap om ulovlige vannrør eller skjulte kilder straffes med døden. Et sted langt unna raser en krig. Det finnes ikke så mange bøker som forteller om historien og ingen vet sikkert hva som egentlig skjedde. Den fjerne fortiden er til stede bare i deponier og plastgraver, hvor det finnes mange merkelige ting.
Noria er en ung kvinne som tilhører en temesterer slekt. Gjennom århundrene, på grunn av klimaendringen, har gamle tradisjoner og tekulturen migrert fra Asia til Nord-Finland. Og der, i en liten landsby i Nord-Finland bor Noria med sine foreldre. Hennes far er en respektert gamle temester som bærer frem temesterers eldgamle tradisjoner og håper at en dag kan datteren hans videreføre tradisjonen. Noria selv er ikke helt sikkert på hva hun vil, helt til en overraskende oppdagelse i plastgraven tvinger henne å velge vei, en vei som er farlig, men også tilbyr håp.
De viktigste symbolene i boken er te og vann. ”Døden er vannets forbundsfelle. De to kan ikke skilles fra hverandre, og de kan heller ikke skilles fra oss, for når alt kommer til alt, er det dem vi er laget av: av vannets foranderlighet og dødens nærhet.” I ‘Kildens vokter’ er døden konstant tilstede. Landsbyboerne blir syke og dør av mangel på rent vann, mens andre henrettes på grunn av vann forbrytelser. Folk lever i et diktatur hvor menneskerettighetene ikke eksisterer. Vann betyr liv og vann betyr døden. Vann er dyrebart og rasjonering av vann er en utøvelse av makt.
Men historien handler ikke bare om den turbulente og triste fremtiden. Gjennom boken lærer vi også om den stille zen-åndelig teseremonien. I tehuset er alle likeverdige, til og med offiserene må bøye seg for temester. Teseremonien er en plass for å roe seg ned og te bringer skjønnhet, visdom og fred til den harde og grusomme virkeligheten. Siden jeg selv elsker te, ble jeg selvfølgelig sjarmert av dette temaet. Itäranta beskriver vakkert teseremonier, tesalonger, teblader og kokende vann! Ved siden av de triste og skremmende dystopiske temaene bringer denne typen vakker zenish atmosfæren akkurat passe mengde av trøst til historien.
Det som gir ‘Kildens vokter’ sin egen sterke stemmen er kombinering av dystopi og te-filosofien. Historien ligner på mange måter Margaret Atwoods ‘Tjenerinnens beretning‘ eller Ray Bradburys “Fahrenheit 451“, men te-tematikken løfter Itärantas historien til et eget unikt nivå. Boken er veldig trist og veldig, veldig vakker.
Jeg har prøvd å la være å tenke på dem, men deres førtidsverden lekker til vår nåtidsverden, til dens himmel, til dens støv. Lekket nåtidsverdenen, verdenen som finnes, noen gang til deres verden, verdenen som var? Jeg ser for meg en av dem stå ved den elva som nå er et tørt arr i landskapet vårt, en kvinne som verken er ung eller gammel, eller kanskje en mann, det har ingen betydning. Håret hennes er lysebrunt, og hun ser på vannet som strømmer forbi, som kanskje er gjørmete, kanskje klart, og noe som ennå ikke har eksistert, lekker inn i tankene hennes.
Jeg vil gjerne tenke at hun snur seg og går hjem og gjør én ting på en annen måte den dagen på grunn av det hun har sett for seg, og igjen den neste dagen, og den neste.
Boken er lånet fra bibliotek. Gitt ut av Gresvik forlag og oversatt av Morten Abildsnes. Boka kom ut i Finland 2012, i Norge 2015. Original tittelen “Teemestarin kirja”.
Jaa:
