Mitt første møte med the Cure var altså The Top fra 84. Og fra den nestenreligiøse åpenbaringen så gravde jeg meg bakover i Cures diskografi. Og innen The Head on The Door kom ut så var hele Curehistorien unnagjort. Gleden var stor da jeg satte ned stiften og In Between Days åpenbarte seg. Herregud for et jævla kick!! Jeg ble helt bergtatt. Snakk om å bli tatt på senga!!
Gothrockerne har blitt pop uten å selge sjela si. Det depressive og melankolske fra Faith/17/Pornography er mer eller mindre helt borte. Her er det en lekenhet og en popfølelse på enkelte låter som the Cure aldri tidligere har vært i nærheten av, bortsett fra kanskje the Walk ot litt fra the TopSix Different Ways for eksempel er en av mine absolutte favoritter. Laurence Tolhursts synthlinjer krydrer låtene på akkurat de rette stedene. Close to me er en genistrek med sitt intrikate rytmemønster, den diskrete synthen og den deilige bassgangen som bakteppe for Roberts stønning, hvisking og jamring. Og hem har vel ike frydet seg over den fantastiske og klaustrofobiske videon som snurret mye på MTV?
Screw er en merkelig, men sjarmerende og funky låt, mens the Blood er spanskinspirert akustisk greie. I det hele tatt er denne plata meget variert, men likevel utgjør de 10 låtene en flott helhet.
Et artig sitat hentet fra Platepraten (Per Arne Moshovd): “En fonøyd Robert Smith er like relevant som en glad Leonard Cohen…” He he! For så vidt enig og en god refleksjon. Ofte lages den beste musikken når psyken er dårligst. I hvert fall hos en del artister. Men Robert er en genial låtsmed selv når han er i vater så derfor er jeg uenig i dette utsagnet når det gjelder the Cure.
Dette er nok i mine ører et av de flotteste Curealbumene. I hvert fall er jeg ikke i tvil om at denne fortjener en toppscore 10/10
Advertisements Share this:
